Kort sagt: Europa er omringet av trusler, farer og utfordringer. Hvordan blir situasjonen i årene fremover?
Europa er hardt presset. Den sårbare energisituasjonen rammer industrisektoren, som i tillegg årelates av statssubsidiert kinesisk konkurranse. Østflanken trues av et militært aggressivt og hybridkrigsførende Russland. I Sahelbeltet øker jihadistiske militser aktivitetsnivået, mens det raser full krig i Sudan. Samtidig begynner fortøyningsfestene i alliansen med USA å gi etter, og de arktiske områdene er kommet i geopolitisk spill.
Professor Olivier Schmitt har publisert en analyse i det franske tidsskriftet Politique étrangère, hvor han skisserer fire sikkerhetspolitiske scenarioer for kontinentet. Han har også gjort artikkelen tilgjengelig i engelsk versjon, med tittelen «The Defense of Europe: A New Crisis of Principles».
Franskmannen er ekspert på militær strategi, jobber som forskningsleder ved det danske Forsvarsakademiet, samt er tilknyttet Nato Defence College og tankesmien Rand Europe.
Tre konstanter og to variabler
Schmitt begynner med å identifisere tre sikkerhetspolitiske faktorer som i overskuelig fremtid vil forbli konstante og påvirke Europa:
Den første er Russlands fiendtlighet mot EU og unionens viktigste partnere. Russerne vil utgjøre den største trusselen mot europeisk sikkerhet – både når det gjelder intensjoner og evner, understreker professoren.
Den andre konstanten er Kinas økende innflytelse på verdensarenaen og rivalisering med USA. Dette forholdet vil påvirke alt fra allianser og internasjonale institusjoner til økonomiske og finansielle systemer.
«Den tredje og siste konstanten er den jihadistiske trusselen, som fortsetter å ruve over Europa. Mens den sentrale ledelsen til Al-Qaida og Den islamske staten er blitt svekket, blomstrer regionale tilknyttede organisasjoner», skriver Schmitt.
«Det er høyst usannsynlig at jihadistbevegelser noen gang vil ha den militære eller politiske kapasiteten til å endre den europeiske sikkerhetsarkitekturen radikalt slik Russland kan, men bruken av terrorisme gir politiske effekter som ofte er uforholdsmessige sammenlignet med alvorlighetsgraden av selve angrepene. Derfor må terrorbekjempelse forbli i forkant av politisk beslutningstaking», legger han til.
Innenfor disse rammene vil det sikkerhetspolitiske handlingsrommet for morgendagens Europa primært avgjøres av to variabler: Graden av europeisk samhold og samarbeidsevne, samt hvor antagonistisk USA vil opptre.
Dermed åpner det seg fire muligheter:
1) «Et uavhengig Europa»: Nivået på den amerikanske fiendtligheten blir høyt, men det samme gjelder det europeiske samholdet. Resultatet blir et svekket og sårbart – men mer forent – Europa. Kontinentet bevarer sin uavhengighet, som en annenrangs aktør i den globale strategiske konkurransen.
2) «Et europeisk Nato»: Den amerikanske antagonismen blir lav, mens det europeiske samholdet står sterkt. I denne situasjonen forblir USA en alliert, men alliansesystemet må gjennomgå en omkalibrering av byrdefordelingen.
3) «Treghet»: Her kombineres lav amerikansk fiendtlighet med lite europeisk samhold. Resultatet blir at medlemmene i den transatlantiske alliansen fortsetter med å overholde de rituelle formalitetene, selv om amerikanske strategiske interesser ubønnhørlig dreier mot Asia.
«Til tross for den økende kløften mellom ord og handlinger, får en institusjonell status quo fotfeste.»
4) «Budapestpakten»: Manglende europeisk samhold kombineres med sterk amerikansk fiendtlighet. USA fortsetter å garantere europeisk sikkerhet overfor Russland, men det skjer på basis av «et åpent anerkjent vasallforhold, noe som tvinger europeerne til å akseptere en endeløs rekke økonomiske og politiske innrømmelser for å sikre at Washington opprettholder sine forpliktelser».
Schmitt kaller dette en «budapestpakt», fordi «Orbáns regime fungerer som både en blåkopi og en ideologisk kanal for Maga-bevegelsen».
Anbefalingen
I en kommentar på sin egen Linkedin-side sammenfatter Schmitt analysens hovedbudskap slik:
«Artikkelen argumenterer for at bare en form for ‘europeisk Nato’ kan forene strategisk realisme (Europa trenger fortsatt USA) med politisk realisme (USA vil ikke på ubestemt tid garantere europeisk sikkerhet på nåværende vilkår), men det avhenger også av i hvilken grad Maga-regimet, hjulpet av den illiberale Big Tech-industrien, vil lykkes i sitt forsøk på fundamentalt å transformere den amerikanske staten.»