Etter at begge besteforeldrene mine gikk bort i fjor, spurte mamma om det var noe jeg ønsket meg fra huset deres i Trondheim. Men det jeg aller helst ville ha, var det ikke mulig å få med seg – nemlig lukten fra kjelleren. En blanding av varm elektronikk, gamle lærkobbel som har tilhørt de femten labradorene de har hatt, samt maling fra sløydrommet.

Fem skritt ned kjellertrappen, et dypt sniff, og jeg kunne velge hvilke minner jeg ville spille av:

* Som treåring da jeg ville være med morfar ned for å høre bipene fra morsenøkkelen.

* Som syvåring da jeg hentet apportleker for å være med mommo på hundetrening.

* Som 13-åring, da sånt var blitt for kjedelig, og jeg og lillebroren min heller satt i kjelleren og spilte Indiana Jones på en av de mange datamaskinene.

Sommeren 2021 var eneste gang jeg ikke fikk kjenne på den lukten, for da lå jeg isolert der nede med korona, uten luktesans.

Proust-effekten

Dette er begrepet forskere bruker for å beskrive det som skjer når en sanseopplevelse helt plutselig fremkaller sterke barndomsminner. Det er oppkalt etter en av litteraturhistoriens mest kjente scener, signert den franske forfatteren Marcel Proust.

I første bind av romanserien «På sporet av den tapte tid» (1913–1927) beskriver hovedpersonen hva som skjer idet han spiser en kakebit og løfter en kopp te til munnen. Smaken og lukten tar ham umiddelbart og helt uten forvarsel tilbake til barndommen. Det er som om tiden kollapser, og han har foran seg mennesker og bygninger han ikke har sett eller tenkt på på årevis.

Det Proust beskrev litterært, har nå nevrovitenskapen begynt å kartlegge i hjernen vår. I 2021 ville noen forskere ved Northwestern University undersøke hvor i hjernen sanseinntrykk tolkes. Det viste seg at luktesansen har et slags VIP-pass. Ting vi ser, hører og berører, sendes via området som kalles thalamus. Dette er en slags mellomstasjon hvor inntrykkene skal sjekkes før de tolkes. Men lukt ser i større grad ut til å bli sendt rett inn til hippocampus, også kjent som hjernens hukommelsessenter. Det er her mange av våre følelser blir lagret.

Denne nevrologiske kuriositeten kan være med på å forklare hvorfor Proust så plutselig ble tatt tilbake i tid. Lukt stopper nemlig ikke opp for å la seg analysere og bli moderert. Den sendes rett inn, ferdig tolket.

Forskerne bak studien pekte på at dette kunne ha evolusjonære årsaker. Før vi var mennesker, var vi primater, og før vi var primater, var vi det som kalles tidlige pattedyr. For disse var lukt helt essensielt for overlevelse. De brukte luktesansen for å finne mat, unngå fare og gjenkjenne flokken sin. Så når eimen av noe plutselig sender deg tilbake til barndommen, så er det ikke nostalgien som spiller deg et puss, det er biologien som gjør det den ble designet til å gjøre.

Lukt gjør oss rolige

Skjer det noe med oss når vi kjenner en nostalgisk lukt? Sånn bortsett fra at vi blir minnet på episoder fra fortiden? I et forskningseksperiment fra 2013 fikk deltagerne velge ut duft som de hadde spesielt gode minner fra. Når de pustet inn disse luktene, var det som forventet slik at de delene av hjernen som behandler minner og følelser, lyste opp.

Men det viste seg også at lukten hadde en fysiologisk effekt. Nivåene av det som kalles proinflammatoriske cytokiner gikk ned, noe som igjen førte til at deltagerne slappet av og stresset ned. Dette er selvsagt er godt for immunsystemet vårt.

Året i forveien hadde en annen gruppe med forskere undersøkt noen litt mer overfladiske kroppslige reaksjoner på det de kalte «lukt-induserte autobiografiske minner». Det ser ut til at vi puster både dypere og saktere når vi utsettes for en lukt vi har gode minner fra, enn hva som er tilfellet når vi kjenner en lukt som kun er behagelig, men som ikke vekker fortiden til live.

Med andre ord stopper ikke de luktinduserte gode minnene i hodet. De forplanter seg ned i kroppen, inn i pusterytmen, muskulaturen og videre ut i systemet.

Lukten av lykke

Med støtte i forskningen vurderer jeg nå å kjøpe bensinbil. Da kan jeg stadig bli minnet på hvordan det var å kjøre min Citroën 2CV, barbeint på vei hjem fra stranden. Jeg kunne også tenkt meg en parfyme som lukter svakt av nytent sigg. Smugrøyking er noe av det mest samlende jeg har vært med på.

Dessverre oppdaget jeg nylig at spørsmålskortene i Bezzerwizzer ikke lenger lukter slik som før. Kortene må ha vært laget på samme vis som de norske fotballkortene midt på 1990-tallet. Og den lukten tok meg tilbake til kjellerstuen hos mommo og morfar, hvor jeg og lillebroren min hadde brukt alle sommerferiepengene på fotballkort. Men Bezzerwizzer-kortene lukter dessverre ikke lenger av lykken ved endelig å få en spiller du manglet.

Jeg skal derfor sende dem som lager spillet følgende linjer fra Proust, og be dem om å få tilbake den gamle lukten:

«Når intet er tilbake av en forgangen tid, når menneskene er døde, når tingene er gått til grunne, vil duften og smaken ennå bestå (...) på sin forsvinnende lille, nesten immaterielle dråpe, bærer de oppe minnets mektige byggverk.»

Kilder: Forskningsartiklene «Brain-Immune InteractionAccompanying Odor-Evoked Autbiographic Memory» (2013), «Slow breathing and emotions associated with odor-induced autobiographical memories» (2012), og «Human hippocampal connectivity is stronger in olfaction than other sensory systems» (2021).